Kjempet mot stamming og løpsk tale i 40 år

POPULÆRT: Mange nifs-ere deltok på Nordisk seminar på 1980-og 90-tallet, her fra seminaret i Sverige i 1986. Foto innsendt av Svein Jacobsen
POPULÆRT: Mange nifs-ere deltok på Nordisk seminar på 1980-og 90-tallet, her fra seminaret i Sverige i 1986. Foto innsendt av Svein Jacobsen

Norsk stammeforening ble startet av noen ildsjeler på Halmrast sensommeren og høsten 1976, med 26 medlemmer og Bjørn Jansen som formann. I 40 år har den norske interesseforeningen kjempet for et bedre behandlingstilbud, en bedre hverdag, og mer åpenhet og informasjon. 

– Vi skulle være en organisasjon med brodd, sier Bjørn Jansen til medlemsbladet for Norsk interesseforening for stamme (NIFS), Stamposten.

Han var pådriveren for å starte en egen forening for oss som stammer. Jansen samlet folk han kjente som stammet og noen lærere for å lodde stemningen for en forening, og skrev i tillegg et innlegg i skoleavisen Halmrast avis. Norsk stammeforening ble startet opp av Bjørn Jansen, Eivind Norrud og Tor Raudajoki sommeren og høsten 1976 på Halmrast. Jansen var den første formannen fra stiftelsesmøtet 24. oktober 1976 og frem til vinteren 1977. Da overtok Solveig Hvalbye frem til 1979.

Undertegnede overtok et rikholdig arkiv av tidligere styreleder Bjørn Olav Grønbeck rett før sommerferien over hva som har blitt gjort i foreningen i 40 år. Nils Tore Selseth som også har vært styreleder, har laget et imponerende oversiktlig og systematisk arkiv som jeg har hatt stor glede av å bla i denne sommeren. Med bakgrunn i skriftlige kilder fra dette arkivet ønsker jeg å ta dere tilbake til foreningens første år og hvilke spørsmål vi stilte oss den gangen.

– Jeg var opptatt av stamming som problem, og jeg mente at det var viktig å organisere seg og jobbe for stammernes sak. Ideen min var å starte en interesseorganisasjon, minnes Jansen, som kan fortelle at det var tre hovedpunkter i 1976: informasjon om stamming ut i samfunnet, interessepolitikk og sosialt samvær på arrangementene.

Kampen om Halmrast

Jansen gikk til logoped fra første- til sjetteklasse, og hadde sitt første opphold på Halmrast som 13-åring, i 1968. To år senere ble Charles van Ripers akseptmetode innført av lærerne på Halmrast.

– Da jeg var 13, skulle vi snakke langsomt og ikke stamme. Tre år senere, med van Riper, skulle vi stamme, men på en annen måte. Man skulle akseptere seg selv som den man var og stammingen sin. Vi jobbet mye med teknikk, frykt og angst. Det hjalp meg mye. Jeg var tilhenger av Halmrast, det var en god folkehøgskole, men samtidig var det voldsomt å sende bort et barn et helt år, sier Jansen i dag.

Røttene til NIFS sitter i veggene på Halmrast. Spesialskolen for stamme, Halmrast lå i Søndre Halmrast, Hov i Land. De første elevene ble innskrevet 3. september 1952. I 1977 fikk skolen navnet Halmrast skole, og ble i 1992 slått sammen med Bredtvet skole til et kompetansesenter (dagens Stat.ped. i Oslo). Myndighetene ville legge ned Halmrast. Denne saken ble viktig for foreningen fra starten og til langt ut på 80-tallet.

2. oktober 1977 startet Eivind Norrud, Runar Bråten, Bjørn Jansen og Solveig Hvalbye arbeidet med å redde Halmrast fra nedleggelse. Norrud kunne fortelle om at det var planer om «flytte behandlingen over til sentra ala Bredtvet inne i Oslo og til lokale pedagogisk-psykologiske kontorer. Det ble sendt ut ca. 420 brev til forhenværende Halmrast-elever rundt om i landet. Av disse fikk han igjen ca. 1/3 som tilsammen gav 517 underskrifter. Saken vil bli tatt opp i Stortinget til våren.».

Tre år senere gikk Kirke- og undervisningsdepartementet med Stortingsmelding nr. 50/1980 – «Om statens skoler for spesialundervisning» inn for å avvikle Halmrast skole over en femårsperiode. Styret skulle avgi en uttalelse til departementet. Formann Alf Årsnes skrev i Stamposten at «styret oppfattet årsmøtets vedtak som en fullmakt til å gjøre alt som sto i vår makt for å redde Halmrast. Og det ble ganske snart klart for oss at vi burde gjøre mer enn å sende denne uttalelsen, spesielt etter at vi ble oppmerksom på at stortingsmeldingen var sendt til komitebehandling i Stortinget omtrent samtidig med at vår uttalelse gikk inn til departementet. Vi så derfor faren for at vår uttalelse ikke ville komme til Kirke- og undervisningskomiteens kjennskap i det hele tatt, men stoppe i departementet.». NIFS kjempet for et møte med saksordfører Turid Varsi, og fikk til et møte «fordi fristen for komiteens innstilling var blitt utsatt». Fem representanter fra NIFS opplevde å bli hørt av politikerne. Noen uker senere bestemte et flertall i komiteen at samtlige gjenværende spesialskoler skulle fortsette i statlig regi. Hele komiteen gikk inn for å beholde Halmrast, og rettet også en «sterk henstilling til Kirke- og undervisningsdepartementet om å godta Søndre Land kommunes tilbud om å bygge ny skole, et tilbud som er gitt under den eneste forutsetning at staten garanterer driften i minimum 10 år. Halmrast er faktisk den eneste skolen som ble spesielt framhevet i komiteinnstillingen!».

Kjell Sandvik Jensen var en helt avgjørende og sentral person i denne saken.

«Ikke et reisebyrå»

På slutten av 1980-tallet hadde vi rundt 400 medlemmer. Det første nordiske seminar i Norge var i 1980 på Leangkollen i Asker, med rundt 100 deltakere, ifølge Jansen. Da ble det stilt spørsmål om hva som var årsaken til stamming, hvilke behandlingsmetoder som var de beste, og hvordan vi skulle unngå at stammere isolerte seg? Arrangementet ble omtalt med en notis i Aftenposten.

Hver sommer var det Stamcamp, og Bjørn Jansen kunne under 10-årsjubileet, Stamcamp på Trogstad i Østre Toten, Oppland, 20.-22. juni 1986, fortelle om hvordan foreningen ble grunnlagt. Ifølge Stamposten 3-1986 ga han et «fargerikt bilde av optimismen de hadde til stiftelsesmøte på Halmrast. Det var sendt ut innbydelser rundt hele Norge, og forventningene var store for den lille flokk på Hov jernbanestasjon, som ventet på toget fra Oslo sprengfylt av entusiastiske stammere. Selv om ikke forventningene ble innfridd, så gav de ikke opp. De sto på i forventning om at det går flere tog.». Videre berettet veteranene Eivind Norrud og Tor Raudajoki mer om foreningens tiårige historie.

Vi ble medlem av Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) i 1982. Det var en tradisjon at mange medlemmer reiste på Nordisk. Faktisk var det så populært at styrelederen måtte gå ut i Stamposten for å understreke at «vi er ikke et reisebyrå!». Mange medlemmer hadde reagert på at organisasjonen ikke arrangerte en fellestur til Nordisk i Finland i 1987. Medlemmene ble oppfordret til å bestille reise selv, og så fikk de medlemmer som ønsket det eventuelt avtale å reise sammen, skrev Liv Sundheim. Året etter var Knut Faldbakken hovedgjest under Nordisk på LO-skolen i Sørmarka like utenfor Oslo. Temaet var «Kommunikasjon – hvordan ser vi selv på vår stamming og hvordan når vi fram med vårt budskap i ulike sammenhenger?».

Neste år arrangerer vi Nordisk på Lillehammer, 20 år etter at det var der sist gang. I 1997 var tema stamming og vitenskap. Seminaret ble holdt på Mølla hotell. På lørdag var det fire separate workshops, først med logoped Solveig Slinde («Medisinsk behandling av stamming. Et alternativ?»), deretter Lourdes Aguirrebengoa «Barnet mitt stammer», professor Bernard-Thomas Hartmanns foredrag «Stamming i nevropsykologisk perspektiv» (som var på engelsk), og til slutt Tore Wolff «Vill du bli av med din stamming?». På søndag var det foredrag med lege og prosjektleder ved Rikshospitalet, Hans M. Borchgrevink, «Nevropsykologiske forhold ved stamming – konsekvenser for utredning og tiltak», og deretter med psykolog og NIFS-medlem Tom Green, «En revurdering av stammeproblemet». Hele 49 norske nifs-ere deltok, og det var 22 fra Sverige, en fra Island, ti fra Finland, og syv fra Danmark. Totalt: 89 deltakere. Arrangementet kostet 177.559 kroner, og hadde inntekter på 138.131 kroner, ifølge regnskapet i arkivet.

I dag har vi to aktive lokallag: Trondheim og Oslo. Hvorfor er vi så passive? I 1982 hadde vi lokallag i Bergen, Stavanger, Gjøvik, Tromsø og Trondheim, og utvidet med Ålesund og Oslo to år senere. Fra 1986 til 1997 var det lokallag i seks områder: Stavanger, Gjøvik, Tromsø, Ålesund, Bergen, Trondheim, Oslo, Aust-Agder. Har dette en sammenheng med hva Sigurd Aukland skrev i Stamposten i 1987, om hvorfor man som en nifs-er vegret seg for å melde seg på arrangementer. Man måtte prate og identifisere seg med andre som stammet. «Kan det være at årsakene til manglende deltakelse i stor grad skyldes motvilje og unnvikelse på grunn av det stempelet som implisitt vil følge med det å bli identifisert med og nærmest identisk med stammeorganisasjonen?». Aukland stilte en rekke retoriske spørsmål om hvorvidt man ønsket å bli behandlet for sitt stammeproblem og dermed ikke måtte identifisere seg som «en stammer». I sin konklusjon skrev han: «Selv tror jeg at den viktigste grunnen for manglende organisasjonsdeltakelse skyldes at vi i stor grad har vært tiende i forsamlinger og at vi opp gjennom ungdomsalderen har søkt å unngå det rampelys aktiv organisasjonsdeltakelse medfører. Få av oss har funnet behag og tilfredsstillelse i å stå foran en samling mennesker og lede møter… Det vi ikke har innsett, er den terapeutiske virkning dette har. Vi har nok vært for opptatt av å flykte fra situasjoner i stedet for å prøve å mestre dem.».

Kamp eller hygge?

På tross av mye optimisme og interesse for både Stamcamp og Nordisk, ble det reist kritiske spørsmål om hvilken oppgave foreningen skulle ha. I 1989 spurte redaktør Guttorm Nilsen, som for øvrig var den første redaktøren av Stamposten, leserne om NIFS skulle være en «selskapsklubb eller kampgruppe». Nilsen skrev: «Bør vi drive en interessepolitisk kamporganisasjon, eller hygge oss i en selvhjelps- og serviceorganisasjon, under mottoet «felles skjebne – felles trøst»?», og refererte til Bodil Ravnebergs mellomfagsoppgave i faget administrasjon- og organisasjonsvitenskap som hun leverte inn våren 1988. Oppgaven var en analyse av Norsk dysleksiforbund (NDF) og Norsk interesseorganisasjon for stamme (NIFS). Ravneberg hadde sett på hvordan NDF og NIFS hadde utviklet seg de første årene, og hvordan valg av politisk strategi hadde tatt form. Hun hadde brukt årsmeldinger, medlemsblad og intervju med sentrale personer som grunnlagsmateriale.

Ifølge Ravneberg var NDF en «foreldre- og protestklubb» tuftet på solid faglig kunnskap, og med hyppig og nær kontakt med byråkratiet og politikerne. NIFS derimot, hadde ikke den samme klare protestprofilen. «Vår organisasjon hadde mer form av en sosial klubb. Den var løsere organisert, og bar preg av felles skjebne, felles trøst», skrev Nilsen. Mens NDF konsentrerte seg om interessepolitisk innsats, balanserte NIFS mellom hjelp til selvhjelp, sosialt samvær og interessepolitisk arbeid – uten egentlig å velge en av delene. Dette var til en viss grad naturlig, fordi samværet i seg selv kunne være terapi for den stamme, mens å løse lese- og skrivehemmedes problemer krevde aktiv innsats fra myndighetene – og slik innsats kom ikke uten kamp og initiativ, ifølge Nilsen.

Myter i media

Denne høsten kommer vi med nye informasjonsbrosjyrer om stamming og løpsk tale til barnehager og skoler. De første brosjyrene om stamming drøftet vi i 1978. Det var snakk om en folder om stamming som skulle trykkes i 1.000 eksemplarer og som ville koste 500 kroner. Denne skulle sendes til skoler og andre interesserte. I tillegg kunne foreningen få tillatelse til å gi ut tre svenske informasjonshefter av Lennart Larsson, «Stammer ditt barn?», «Stammer din elev?» og «Stammer du?». Det var også planer om å lage et tv-program fra Nordisk og få artikler i «den kulørte ukepresse».

I 1985 ble daværende styreleder Kjell Sandvik Jensen intervjuet i Norsk skoleblad om stamming. Jensen viste frem brosjyren «Stammer din elev?» som ble oversatt til norsk av spesialpedagog May Bente Raudajoki og logoped Tor Raudajoki ved Halmrast, og understreket betydningen av at lærere kunne mer om stamming. «Jeg skulle ønske mine lærere kunne ha lest heftet som NIFS har utgitt. Selv om jeg til sine tider slet forferdelig med stammingen – forsøkte å skjule den både for meg selv og andre – var det ingen som tenkte på at jeg kanskje kunne trenge hjelp. Jeg nevner ikke dette som en kritikk, men som et faktum.».

Samme år var det Stamcamp på Trogstad i Østre Toten, Oppland. Til Oppland Arbeiderblad sa Jensen at «stammingen er egentlig noe mystisk og har alltid vært befengt med myter. En av disse går ut på at dersom den som stammer plutselig får slengt en fisk i ansiktet, så skal hans eller hennes handikap være borte for alltid.».

Vi var mange som snakket om stammingen vår i aviser og ukeblader. Riktignok tok journalister og desken seg noen friheter den gang som nå. I 1975 tok ukebladet Hjemmet seg en tur til Halmrast. Saken ble innledet med: «Jeg stammer bare når jeg snakker, sa en ung pike. Det var ingen vits, for en som stammer kan ofte synge, telle og snakke flytende med dyr. Det er når de skal snakke med andre eller til andre at de stammer.». 14 år senere sa en annen kvinne, Randi (25) til det samme ukebladet, i delvis anonymisert form at «vi er ikke tilbakestående, ikke dummere enn andre. Det er ikke noe i veien med tungen, slik enkelte tror. Heller ikke er vi overnervøse eller nevrotiske». Åttendeklassing Marte i Gjerde Nilsen fra Uranienborg skole i Oslo oppfordret i 1996 til Norsk skoleblad til mer åpenhet om stamming: «Å snakke høyt i timen er en belastning. Læreren må verken overbeskytte oss som stammer eller presse oss i enhver situasjon. Snakk med oss om det». Nifs-er Svein Amund Skara sa til Vårt Land året etter at «hold øyekontakten og la oss snakke ferdig».

Rundt tusenårsskiftet kom McGuire-programmet til Norge. Aviser og ukeblader på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet skrev mange spaltemeter om at det var kommet et kurs som, ifølge oppslagene, kunne kurere stamming. Her er et av mange eksempler: Ukebladet Allers kunne fortelle i en overskrift fra 1998 at Lars Petter Solberg «sluttet å stamme etter fire dager på kurs». Presentasjonen av McGuire-programmet i mediene har forandret seg og blitt noe mer nyansert på de siste 15-20 år. Det foreligger ingen vitenskapelig dokumentasjon på at McGuire-metoden kurerer stamming.

Problem: Uforandret

Norsk stammeforening, Norsk interesseorganisasjon for stamme og Norsk interesseforening for stamme. Dere er mange sentrale personer som ikke er nevnt, men sakene dere har kjempet for er de samme i dag som så vel for 20 og 40 år siden. Daværende leder Bjørn Olav Grønbeck sa i et stort portrettintervju til Stamposten i 1997: «Jeg får ofte telefoner og brev fra fortvilte foreldre som har barn som stammer. De føler, med rette tror jeg, at de ikke får det behandlingstilbudet de mener de har krav på på stedet der de bor. De vet ofte ikke hvor de skal henvende seg for å få den hjelpen de behøver. De er ikke klar over at det er den enkelte kommunes ansvar å gi den behandling den som stammer behøver. Det er kommunens ansvar å sørge for at den som stammer får behandling der kompetansen finnes. Dernest får jeg ofte telefoner fra voksne stamme som har hatt dette her som et problem tidligere i livet, og som har hatt det rimelig bra i noen år, men som opplever at problemet kommer tilbake igjen. De spør ofte: «Hva gjør jeg nå, hvor får jeg hjelp nå?» Da føler jeg meg litt beklemt fordi jeg vet at behandlingstilbudet til voksne som stammer i dag er veldig dårlig. Jeg får også henvendelser fra arbeidsgivere, fra lærere og fra ektefelle eller forlovede til en som stammer.».

Så, hva står vi og venter på?

martin.aasen.wright@gmail.com

Norsk interesseforening for stamme (NIFS)

  • Grunnlagt 24. oktober 1976 som Norsk stammeforening på Halmrast skole, med Bjørn Jansen som formann.
  • Het Norsk stammeforening fra 1976 til 1979, og skiftet navn til Norsk interesseorganisasjon for stamme (NIFS) under årsmøtet 17. november 1979 da de første vedtektene ble nedtegnet.
  • Endret til dagens navn, Norsk interesseforening for stamme (NIFS) i 1988.
  • Medlemstall (1976): 26.
  • Medlemstall (1996): 350.
  • Medlemstall (2016): 449.
  • 40-årsjubileet markeres under Høstweekend i Trondheim 21.-23. oktober 2016.

Styreledere 1976-i dag:

  • 1976 – 1977: Bjørn Jansen
  • 1977 – 1979: Solveig Hvalby
  • 1979 – 1980: Tormod Gran
  • 1980 – 1981: John Tønnes Fredriksen
  • 1981 – 1982: Alf Årsnes / Tor Raudajoki
  • 1982 – 1984: Eivind Norrud
  • 1984 – 1986: Kjell Sandvik Jenssen
  • 1986 – 1989: Liv Sundheim
  • 1989 – 1992: Kjell Sandvik Jenssen
  • 1992 – 1998: Bjørn Olav Grønbeck
  • 1998 – 2002: Nils Tore Selseth
  • 2002 – 2004: Ingen leder
  • 2004 – 2009: Arne Hope
  • 2009 – 2011: Linda M. Vannebo
  • 2011 – 2013: Bjørn Olav Grønbeck
  • 2013 – 2015: Bjørn Erik Sættem
  • 2015 – i dag: Martin Aasen Wright

Artikkelen ble skrevet for Norsk interesseforening for stamme (NIFS) og først publisert i medlemsbladet Stamposten og på foreningens nettsider.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s