Tar du ordet?

Stamming er ikke det verste man kan slite med. Det er verre ikke tørre å si noe.

Det er ikke bare vi som stammer som i en hektisk talesituasjon ikke får sagt det vi vil si. Jeg har observert mange ganger en typisk talesituasjon der en eller noen få dominerer samtalen og de andre knapt sier et eneste ord. Ingen stammer. Mange sitter inne med mye de skulle ha sagt.

De tar ikke ordet. Det er en barriere de må bryte.

Kommunikasjonstrening

Siden jeg ble med i McGuire-programmet i 2010, har jeg trent såpass mye på det å formulere hva jeg skal si at jeg i dag hører meg selv mye mer poengtert og konsis enn før. Min erfaring med McGuire-programmet er at jeg primært har trent på puste- og taleteknikker for å overvinne frykten for å stamme. Sekundært har jeg parallelt med den treningen blitt mye flinkere til å kommunisere. Jeg har også fått mer trening i det å lytte og følge opp det motparten sier.

Jeg er ikke bare mindre nervøs for å gå inn i forskjellige talesituasjoner, jeg får i tillegg sagt det jeg ønsker å si akkurat slik jeg vil. Det er langt større samsvar mellom teori og praksis enn det var tidligere. Før McGuire-programmet handlet det mest om «å hoppe ut i det». Barrieren var å få sagt noe, det var ikke like viktig hvordan jeg sa det.

Stamming er forbundet med såpass mye frykt og skam at det er mest behagelig å være stille. Bare det å bryte stillheten kan være en milepæl.

Gi mer blaffen i hva andre måtte tro om det du sier. Mest sannsynlig har du mye bra å si

Felles barrierer

Min erfaring er at folk som ikke stammer kan ha mange av de samme barrierene for å ta ordet i en bestemt situasjon som vi som stammer. Årsakene kan være forskjellige, men nervøsiteten for å bryte stillheten og frykten for å si noe dumt, ta seg dårlig ut og vise en sårbar side har mye til felles med hva stammere kan kjenne på.

Typiske vanskelige situasjoner kan være:

  • Snakke i telefonen – mange skriver heller epost eller sms.
  • Small talk – praten går fort og temaene skifter gjerne midt i setningen.
  • Mange mennesker – hvor går din grense? Mer enn to, tre, fem eller ti mennesker?

Bryte mønsteret

Jeg skal nå fortelle om hva som er gjennomførbart uten at du må snu helt om, på en gang. Visst er mye mulig, men jeg tror ikke på at alle kan mestre absolutt alt. Men vi kan alle klare å bryte ned noen barrierer, små eller store.

Det handler ikke om hvor mange nedturer du har, men hvor mange nedturer du snur.

Så hva er løsningen?

Gi mer f

Jeg har møtt mange mennesker som ikke stammer som har en eller annen form for telefonskrekk. De liker faktisk ikke å snakke i telefonen. Epost eller sms er å foretrekke. Det føles tryggere. For en som stammer er telefonen en stor, stygg fiende. Når det kan ta flere sekunder, ja, kanskje mange minutter, å si navnet sitt, så er det ikke rart at folk som stammer unngår telefonen.

På McGuire-kurs har vi mye telefontrening. I dag liker jeg å snakke i telefonen. Jeg har ringt så mye at jeg ikke lenger frykter min gamle fiende. Jeg kunne vel ikke ha jobbet som journalist hvis jeg fryktet telefonen?

Tilsvarende er det med andre fryktede situasjoner som small talk. Det kan være vanskelig å komme inn i en small talk hvis man er en person som foretrekker mindre gruppesamtaler hvor praten går i et roligere tempo og temaene ikke skiftes ut midt i setningen. Man må ikke stamme for å bli utfordret i en typisk smalltalk. Mitt råd er å gi mer blaffen i hva andre måtte tro om det du sier. Mest sannsynlig har du mye bra å si.

Jeg er ingen smalltalk-konge. Tvert i mot. Jeg bryter inn nå og da med noen kommentarer eller anekdoter. Noen ganger snakker jeg mer. Det er ikke alltid jeg har lyst til å si så mye, men det handler ikke om at jeg ikke tør å ta ordet. For i en smalltalk er det som regel de samme som fører an samtalen, og de kan bruke mange ord på å si lite.

Tidligere var det å si noe en vanskelig barriere. Jeg var redd for reaksjonene på stammingen. Etter mye prøving og feiling har jeg erfart at folk flest ikke reagerer noe særlig på stammingen, de er faktisk mest interessert i å høre hva jeg har å si. Frykten satt i mitt eget hode. Jeg var min egen fiende.

Stamming er ikke det verste man kan slite med. Det verste er å brenne inne med det man har lyst til å si. Tar du ordet?

martin.aasen.wright@gmail.com

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s